Filmkunstskolen i Kabelvåg / UiT - Norges Arktiske Universitet
Kuratert av Jeppe Sengupta Carstensen og William Andreas Wivel
Grafisk design av Osvald Landmark, Frederik Plesner og Frederik Wendt
Hvordan kan man definere kunstnerisk filmproduksjon? Arbeidetmed levende bilder på Filmkunstskolen i Kabelvåg skiller seg fra den klassiske billedkunstskolens forståelse av autonomi og verkproduksjon. Der hvor mange billedkunstskoler tradisjonelt har vektet forestillingen om den autonome kunstneren og det solitære verket — ofte presentert i den hvite kuben, koblet fra det sosiale og prosessuelle — arbeider studentene i Kabelvåg snarere med en situert praksis, med fellesskap og geografisk avhengighet som metode og premiss. Det er en praksis som retter seg mot det lerretet og de visningsrommene som er til rådighet — om det så er på en kino eller et kunstnerdrevet sted — og som befinner seg i en gråsone mellom disse domenene. Kunstnerisk filmproduksjon er i Kabelvåg ofte tenkt som et sosialt rom hvor opplevelsen deles og hvor verket utfolder seg lineært uten nødvendigvis å følge en kausal eller plottdrevet logikk. Hos årets sisteårsstudenter trer nettopp produksjonsprosessen frem som et kunstnerisk og estetisk virkemiddel: Kameraet søker ofte mot relasjonene som gjør de levende bildene og selve verket mulig, i et felles rom mellom filmskaper og medvirkende, mellom lyd og kropp, mellom regi og improvisasjon. Produksjonen blir dermed en åpen gest, ikke et skjult maskinrom. Studentene organiserer og forhandler konstant de sosiale hierarkiene. De institusjonelle og geografiske rammene tillater at studentene kan inngå i arbeidsfellesskap og skape sin egen kritiske infrastruktur bak produksjonene. Dette er helt avgjørende for å forstå filmene: At det eksisterer et subversivt og produksjonspolitisk imperativ i mange av verkene. Avgangsverkene blottlegger derfor, på helt ulike måter, ikke bare sine tematikker, men også tilblivelsesmåter, hvor den tekniske og emosjonelle infrastrukturen trer frem som filmisk materiale. Samtidig handler mange av verkene om de mer strukturelle produksjonsvilkårene og billedpolitikken som preger medievirkeligheten, og den akselererte strømmen av levende bilder som studentene har vokst opp med. Forholdet mellom digitale bilder, det ferdige verket og infrastrukturen som trengs for å lage, distribuere og vise film, for en sentral rolle. Filmkunstens tilgjengelighet blir derfor også et viktig tema i årets avgangsutstilling, hvor studentene reaktiverer den nå nedlagte MIX- kiosken i Kabelvåg sentrum på adressen Sjøgata 3, som supplement og samlingssted for samtalene som oppstår rundt kinovisningene. Utover det åpenbart meningsfulle i å åpne filmene mot det offentlige rommet, peker gesten også på et mer eksistensielt premiss: At film kan være noe vi samles rundt og feirer på hedonistisk vis — fysisk, lokalt og sanselig. Samtidig relaterer denne katalogen seg til et optisk lagringsmedium som ble utviklet på midten av nittitallet som en etterfølger til VHS-kassetten. DVD-en ble særlig populær som distributør av film fordi den kunne inneholde både video, lyd, undertekster og ekstramateriale i høy kvalitet på ett fysisk format. DVD- en som objekt rommer i dag en særegen dobbelhet: Den er både relikvie og aktivt medium. I relasjon til levende bilder og kunstnerisk filmproduksjon blir den et slags mediearkeologisk objekt som synliggjør den materielle og infrastrukturelle siden av bildedistribusjon, i en tid hvor bildestrømmer ellers primært er usynlige og skybaserte. I filmene bres ut en geografisk og nesten antropologisk nysgjerrighet, hvor sitkagraner, statuer, søstre og andre former for etnografika — som brevduer, kleshengere, telefonmaster og kamuflasjedrakter — ikke kun opptrer, men gis sentrale dramaturgiske funksjoner. De blir vitner, deltakere og partnere i et billedlig feltarbeid. Noen verk innskriver seg i formalistiske og grensesøkende metagrep, andre finner resonans i det poetisk sanselige eller det lokalt situerte. Uansett om det filmiske rom er Hurtigruta, et hotellrom, et studio, en bilkabin eller en samtale i et kjøkken, kan man spore en produksjonsestetisk tilgang til filmarbeidet som forholder seg både fritt og bevisst til institusjonelle og historiske strukturer — ikke som en flyktig protest, men som en kunstnerisk metode og fremtid for filmkunsten.
Jeppe Sengupta Carstensen og William Andreas Wivel.
Publikation 96 sider, 150 oplag, i samarbeid med studentene.
Juni 2025.